Nå er det jo en god stund siden jeg sist skrev her, og i den anledning tok jeg et skjermbilde av meg som er tatt nå kll. 10:36, torsdag 9. oktober 2014 for å vise at det har gått en stund siden sist jeg skrev her. 

Skulle jeg nå gjøre et tilbakeblikk hva jeg har holdt på med siden sist? Vel tror ikke det, de som vil vite litt om utviklingen siden sist så anbefaler jeg at du tar en tur innom min facebook profil, det er kan hende det nærmeste stedet du får vite hva som har skjedd dag for dag, siden sist. 

Det er vel ikke helt riktig fordi jeg skriver ikke noen form for dagbok på den "siden" og da min profil, men heller skriver ofte ja så og si daglig stemmern nok. Det er jo i større grad at jeg skriver der som gjør at det er skjeldnere og skjeldnere at jeg skriver på denne blogg siden min. LIkevel det hender, bare for å vise at det står til liv. Det var nå rett og slett tilfeldig at jeg denne gang tok en titt på  denne siden av den enkle grunn  at jeg søkte på mitt navn og så i oversikten som kom opp på google var blandt annet denne blogg siden. 

Nå skal jeg avslutte for denne gang her fordi jeg venter på at en video legges ut på facebook som ligger en tid tilbake, siste dagen av Arctic Race of Norway fra Sjøsamaisk Tun i Smørfjord 2014.

Arctic Race of Norway far Sjøsamisk Tun

Hvor ble alt sammen av, der ute på Internett?

Når jeg skrive dette innlegget så er det torsdag 2. juledag 2013, altså 26. desember 2013 og klokka er nå 13:22. Så dette må vel bli en betrakning over dette med julen og hvordan julen har vært for undertegnede så langt? Tja, det blir vel noe i den retningen vil jeg tro og anta. Jeg har nå ikke gjort meg så store tanker om hva jeg skulle skrive denne gangen. Det var mer eller mindre en tilfeldighet at jeg kom inn på denne min blogg i dag.

Jeg hadde i løpet av dagen prøvd å finne gamle innlegg jeg har skrevet i ulike sammenhenger på  Internett, men det var ikke så lett, veldig, veldig mye fant jeg ikke som jeg hadde forventet å finne deer ute. Men sider er vel lagt ned og gjort om, slik at det ikke lengre er så tilgjengelig som en skulle tro. Det er nå ikke så enkelt å søke etter på google eller andre søkermotorer ser det ut for. Det gjør meg vonbråten fordi det er så mye jeg savner av det gamle jeg engang skrev. Skrevne ting som hadde vært morsomt å se igjen, men som er blitt borte.

Det som undrer meg er jo den påstand om at "alt blir på Internett", jeg har ved noen få søk ikke funnet alt jeg har publisert på Internett opp igjennom årene, det ere så utrolig mye som jeg hadde forventet å finne der som ikke er der lengre. På en eller annen måte er det slettet? Hjemmesider og andre sider som er lagt ned og ikke eksisterer ikke lengre, fordi den som drev dem ikke har lengre betalt avgift for siden,  for domene eller lignende. Tror mye av årsaken ligger der, så lenge du ikke betaler for det, så blir det slettet?

Nå var det vel slik at en del av disse sidene var mer eller mindre lukkende miljøer, men langt fra alle var det. For eksemepel avisenes kommentar spalter var nå vel stort sett åpne og kunne leses av alle. Men når nyhetsoppsalget er blitt borte så er også vel kommentarene det også?

Hvor mye er det ikke av slikt historisk materiale som er blitt borte på den måten. Som kunne si noe om samfunnslivet og ikke minst enkelt indivers engasjement i den sammenhengen. Hvor mye er det ikke som da viskes ut og blir borte?

En langt ute i slekta?

Kl. 15:00 på NRK 2 søndag 27. oktober 2013 ble et program sendt som var produsert i 1971 som omhandlet den spiondømte nordmannen Selmer Nilsen fra Bakfjord i Finnmark. Selmer var født 25. mai 1931 og døde 18. juli 1991. Han var sønn av Ole Anton Nilsen født 24.08.1888 som var gift med Marit Iverine Andersen fra Dypfjord. (Skjermbildefoto: Valerius Hildonen-Nilsen, fra tv-sendingen via Internett)

Programmet kan sees via Internett på NRK 2.

En langt ute i slekta?

For mange år siden allerede så fikk jeg høre at denne Selmer Nilsen var en fjern slektning av oss på min farside, men jeg har aldri studert nærmere hvor forbindelsen lå i slektssammenheng. Det var først etter å ha sett programmet at jeg begynte så smått å grave i mine slektsnotater og også i en slektsbok jeg hadde nylig kjøpt hvor slekt knyttet til Måsøy kommune gjorde det mulig å finne ut av det.

På side 829 i bind 1 av Norges slektsleksikon, Møsøy kommune skrevet av Ole Johan Nikodemussen fant jeg foreldrene til Sverre Ingebrigt Nilsen, hvor det står at han ble kaldt Selmer. Han var en av tilsammen 8 søsken. Nå står det ikke mye om faren hans Ole Anton Nilsen bortsett fra han er født i Stubbeng i Lyngen og året skal være 1888, mens det derimot står langt mer om moren hans, Marit Iverine Andersen født i Dypfjord.

Jeg finner nå Ole Anton i kirkebøkerne for Lyngen, han er født 24. august 1888 og hjemmedøpt par dager senere og at dåpen er stadfestet 23. juni 1889. Ole Anton vokste opp i en søskenflokk på 7 søsken og var den elste av dem, men faren hans Nils Petter Nilsen (08. nov. 1844) hadde vært gift tidligere, og hadde barn fra det ekteskapet, så langt jeg har funnet ut 4 barn. Han giftet seg første gang med Cecilia Nilstatter 5. oktober 1867, så giftet han seg for andre gang med Elen Margrete Olsdatter 30. juni 1888, kort tid før Ole Anton ble født.

Det er Elen Margrete Olsdatter vi skal følge, hun var født 5. mars 1863 i Stubeng og var yngste datter av Ole Johannesen på Stubeng. Ole var også gift 2 ganger og det var i hans andre ekteskap at Elen Margrete ble født. De var 5 søsken med Elen og moren til Elen het også Elen, Elen Klemmetsdatter født 28. mai 1822 og datter av Klemet Thomassen og Elen Jonsdatter,  Kildalen. Elen Klemetsdatter giftet seg med Ole 15. september 1850. Ole Johannesen var født i Stubeng 1798 og døde 28.  februar  1869.

Det er i hans første ekteskap at vi finner den grenen som fører fram til min farfar og far, da han 18. oktober 1818 giftet seg med Marith (Marie) Olsdatter fra Skibotn, født 1788 oig døde 26. desember 1850. I 1821 fikk de sønnen Peder (Per) Johan Olsen, nærmere bestemt 2. september 1821. På samisk så ble han kaldt Ores-Peder, han giftet seg 28. september 1845 med Malene Helene Hansdatter født 7 maig 1823, de fikk 6 barn hvor av den yngste Nils Johan Pedersen (
--> Ores-Pier-Nilas) ble født 26. januar 1862 og døde 3. februar 1943. Nils Johan ble født i Stubeng i Lyngen men flyttet med sine foreledre til Porsanger. Han ble så gift med datter til forretningsmannen i Ytre Billefjord, Marie Isaksdatter som var født 14. april 1864 og døde  11. november 1919. De fikk ikke mindre enn 13 barn, den elste av dem var min farfar Hjalmer Edvard Nilsen født 2.  august 1884 og døde 6. februaar 1962 nesten ti år etter min far. Hjalmar giftet seg den 9. november 1913 med min farmor Lea Olaussen født på Toften i Olderfjord. Hun døde 6. mai 1988 på aldershjemmet i Børselv.
Hjalmar vokste opp på Nordmannshaugen i Olderfjord men når har stiftet familie med Lea flyttet de ut til Ytre Nordmannseth. Her bodde de fram til at min far døde i 28. februar 1962 for så flytte noe senere til hytta til boren til min far som bodde da på Enebakk, som han hadde i Olderfjord.

Som det går fram av min slektsoversikt så var det Ole Johannesen på Stubeng i Lyngen som var vår felles slektsledd, han var så sånn av Johannes Pedersen født 1774 på Horsnes men bodde i Skibotn og var gift med Berret Olsdattter født 1776, de giftet seg 1. november 1795, men etter at Johannes Pedersen døde i 1799 så giftet hun seg med gardmand andeers Johnsen 27. juli 1900.

Johannes var yngste sønn av Peder Nilsen Utsa Konka født 1716 i Saarivuoma Samby i Norrbottens Län i Sverige. Han var gift med Anna Thomasdatter fra Lainiovuma Sameby den 2. mars 1749 og de fikk 8 barn, Peder døde i Lyngen i 1891.

Her ser vi i en forenklet form hvordan slektsleddene knyttet sammen fram til min farfar, far og meg og min yngste bror men også mine øvrige søsken gjennom min far Kristian Walerius Nilsen og for de tre yngste gjennom hans bror Hjalmar Nilsen d.y.

Nå ble jo Selmer barnløs så der er ingen slektledd etter han. Når en ser på fødsels år så skulle det jo være naturlig at det var felles slektsledd mellom min far Kristian og Selmer, men det er jo rundt 42 år mellom halvbroren Ores-Piera og Elen Margrethe Olsdatter, det bidrar til at Selmer kommer i slektsledd med min farfar. Aldersforskjellen mellom min farfra og Selmer er 47 år. Forøvrig så sto bilen til Selmer hos min farfar bror i Olderfjor i mange år. Broren til Selmer bodde en tid i Smørfjord.

Kun "Valerius Hildonen-Nilsen"

Når en i løpet av en god del år, ja, vi må vel tilbake til slutten av åttitallet og kan hende lengre. Det husker jeg rett og slett ikke, men det var et ønske som vokste seg større og større om en utvidelse av mine navn, mine navn som mine foreldre gav meg. Kristian etter min far, og Karl som var for å skape et skille mellom Kristian senior og Kristian junior. Så da ble det Karl Kristian. To navn jeg har likt veldig godt.

Så ble jeg kjent med at min far ikke bare het Kristian men også Valerius da hva jeg har registert skrevet med dobbelt W og ikke enkel V, som er vel det mest vanlige, når det gjelder dette navnet Valerius.

 Onsdag 14. august 2013, kl. 20:50.

Nå har jeg jo undret meg over hvordan det var at dette navnet Valerius dukket opp i min fars slekt, uten at jeg har funnet noe rimelig svar. En fetter av min far, Frans som jobbet som drosjesjåfør i Olderfjord, het også Valerius, Frans Valerius het han. Kan hende det var derfor min far også fikk navnet Valerius? Så langt meg bekjent så er det ikke et navn som er veldig mye brukt her i landet. Så sånn sett er det veldig spesielt. Opprinnelsen til navnet skal være fra gamle Rom, og var et kongelig slektsnavn, men også som fornavn. Hva jeg vet eller har funnet ut så betyr navnet: "Den ved god helse". Det lyder høres jo godt ut, og vel, jeg har nå stort sett hatt en god helse.

Nå ble det nå slik at jeg en dag sendte inn en søknad om å få bruke navnet Valerius og fikk det innvilget. Kan ikke huske når det var, at det skjedde. Men enten far det noe før jeg flyttet fra Karasjosk i 1994 eller kort tid etterpå, mest sannsynlig noe før.

Så da het jeg etter den endringen Karl Kristian Valerius Nilsen. Da jeg giftet meg i 2005 så føyde jeg til min mors pikenavn Hildonen, men  beholdt Nilsen og jeg skriver mitt etternavn med bindestrek, det tilsier at en skal burke begge navnene Hildonen-Nilsen.

Nå skjedde jo det at jeg begynte å bruke Valerius i min signatur på tegninger., det startet vel da jeg begynte å tegne for avisa Drammens Tidende Buskerud Blad som avisa het den gang. Da var det avisa som foreslo at jeg kunne redusere navnet mitt, min signatur til bare Valerius og byline linja ble betraktelig kortere. Så da ble det Valerius, og etter en tid ble det et navn jeg brukte i stor grad til daglig. Spesielt festet det seg vel rundt årtusenskiftet, og var også et navn jeg brukte på mine mange hjemmesider på den tiden. Men også ble det brukt mer og mer i sosiale medier på Internett.

Så det ble til at nye mennesker jeg møtte visste ikke om annet navn på meg enn Valerius. Jeg likte navnet og mange gjorde det samme. Nå er det fortsatt ikke mange som bærer det navnet, noen som etternavn og enda færre som fornavn.

Nå var jeg i lengre tid, over flere år at som en følge av at det i mange tilfeller begrenset seg i bruk av hele navnet så ble ofte Valerius kuttet ut eller bare angitt med en V.  Dette likte jeg ikke siden jeg hadde brukt kun Valerius og markedsførte meg i stor grad med Valerius som navn og person.

Så her på mandag ettermiddag (12. august 2013) sendte jeg via Internett en søknad om navnendring til folkeregisteret og fikk bekreftet endringen dagen derpå, i går 13. august 2013 fikk en bekreftelse på av endringen var godtkjent. Så fra nå av er det bare Valerius Hildonen-Nilsen.

Selv om det nok i det daglige og blandt flere av mine aller nærmeste i familien vil bli brukt Karl eller Karl Kristian, så er det offisielle navnet Valerius.

Nå har jeg i dag drevet å sendt beskjed til ulike instanser som fortsatt bruker hele eller deler av navnet slik at de endrer det til kun Valerius  Hildonen-Nilsen. Noen steder vil dette skje automatisk har jeg fått beskjed om, men kan ta litt tid før det skjer. Så da er det bare å vente, så ordner det seg.

Jeg opplever det nå som veldig ryddig å få dette på plass, og en føler seg på mange måter mer hel, i stedet for på den ene siden ha det gamle, og så det nye og ikke riktig visste hvor en sto. Kanskje spesielt i forhold til andre.

Mens jeg bodde sørpå fram til juni 2009 så var det liksom greit, fordi de jeg hadde mest kontakt da og som kjente meg brukte Valerius, og veldig mange kjente lite til navnene Karl Kristian. Spesielt var det jo utover 2000-tallet og da jeg flyttet til Sanefjord i mai-juni 2001 og senere til Stavanger.

I Stavanger hadde jeg jo en nattsendig etter hvert på satelittradio som kunne høres over hele landet via parabol og kabel-tv, satelittradio og Internett. "Natteravnen Valerius" kaldte jeg programmet som gikk så og si hver natt uka igjennom. Untatt en eller kanskje to dager... ofte da lørdag, da det var annen sending.

Jeg hadde jo lyttere fra hele landet, også utlandet hvor det var nordmenn. Men det var nok lyttere både i Sverige og Danmark og sikkert andre steder. Noen satt i USA og lyttet eller nede i Syden, i Sør-Amerika osv. Så Valerius festet seg som følge av de sendingene.

Er vi perfekte, vi mennesker?

Jeg har mange ganger tenkt på det utgangspunket vi som skapninger er prisgitt, da til sammenligning på andre skapninger på denne jord. Vi har på mange måter satt oss selv i høysetet og valgt at vi skal være de mest dominerende og individer. Derfor har vi også satt og selv som det mest vellykkede skapning på denne jord og er av den oppfatning at det er vi som står øverst på rangstigen.

Min interesse for tegning siden jeg var ganske så liten og spesielt det å prøve å tegne mennesker som så vil jeg nå si at vi mennesker kan hende evnemessig er en høytstående rase, fordi vi kan uttrykke oss på så mange måter. Derimot når det gjelder vårt utseende og hvordan vi er utrustet så føler jeg at vi er ikke av de mest perfekte. Det finnes individer som er langt mer utrustet, spesielt å greie seg selv og stå på egne bein.

Vi står i et enormt avhengighetsforhold til så mye og i dag er vi vel i stor grad utrolig avhengige av både ting og ikke minst hverandre.

Vi skal ikke gå så langt før vi finner individer i vår dyreverden som i langt større grad står på egne bein og som har overlevd i generasjon etter generasjon uten liten grad av hjelpemidler, verktøy med, sammenlignet med hva vi mennesker trenger og er så utrolig avhengig av.

Putt hvem det måtte være ut i naturen fra vi er små og se hvor lenge vi overlever sammenlignet med dyr som lever ute i naturen? Vi er stort sett ikke mentalt eller fysisk eller psykisk utrustet slik i dag at vi evner å overleve der ute i naturen. Se bare alt vi omgir oss med av hjelpemidler, sammenlignet med hvordan folk levde for hundre år siden eller mer. Vi hadde ikke alt det vi har i dag og som har gjort oss mer eller mindre totalt avhengige av. Vår teknologiske hverdag har gjort betraktelig mer funksjonshemmet som individer i denne verdenen.

Nå er det noen som fortsatt evner å leve der ute, men de er ofte opplært til det, eller har hatt spesiell interesse for å søke mot en slik livsstil. Gradvis har de trent seg opp til en mer eller mindre primitiv tilværelse. Det er i liten grad noe medfødt. Til det har vi i for lang tid bodd i en sivilisert verden, hvert fall vi som bor slik vi bor. I en sivilisert del av verden. 

Nå kan en jo vel si at, vel men vi mennesker skal nå ikke satse på å leve som dyrene, de ville dyrene? Nei, men det er jo litt betenkelig at vi har stelt oss slik at vi ikke i større grad ville klare å overleve med alt det vi omgir oss med. At vi til dels og i mange tilfeller har fjernet oss fra overlevelse evnen vår. Vi har i veldig stor grad har gjort oss så enormt avhengig av en selvskapt teknologi som gjør at vi ikke lenger kan være foruten i veldig stor grad.

Vårt hverdagsliv er slik innrettet at vi ikke lengre er særlig uavhengige men totalt avhengige av hverandres tjenester. Er det et av disse ledd som skulle slutte å virke så kan det få katastrofale følger for vår hverdag og evne til å overleve. Ta noe så enkelt som de matvarene vi benytter av oss daglig, hvor mye av dette er det vi selv står for? Produserer og kan produsere ved egen hjelp? Uten å måtte dra på butikken for å skaffe oss det? Trenger å ikke gå lengre enn tilbake til min egen barndom for å finne ut at evnen til å berge seg selv var langt større i min barndom enn i dag. Vi hadde det slik, i stor grad av vi var mer eller mindre selvforsynt. Veldig mye av det som vi i dag må hente på butikken, var noe vi hadde selv. Vi var uavhengige av butikken, ikke i ett og alt men når det gjaldt en god del.

På mange måter er det faktisk skremmende å se hvor avhengige vi er blitt, i det å skaffe til veie det mest nødvendige. Er det et ledd i denne tilgangen som svikter så kan det få katastrofale følger. Det er nesten som å slå av en bryter, så sitter vi der med skjegget i postkassa. Det er så mye som bryter da sammen. Ta noe så enkelt som strømmen blir borte. Hva skjer da? Blir den borte en uke eller to, eller lengre? En måned, et halvt år?

Hvor mye er det å finne i butikk hyllene da, av det viktigste? Kna jeg greie meg uten, trenger jeg det? For å overleve, for å bli mer eller mindre mett? 

Nå er det en stund siden sist...

Her ser vi musikerne Tore Lindi, Amund Johnskareng og Halvdan Nedrejord spiller på Sjøsamisk Tun den 27. juli 2013 da det var Reindriftssamenes dag på Sjøsamisk Tun. 

Det er kan hende på tide å gi lyd fra seg på denne siden nå når vi er kommet godt inn i august måned og sommeren er for mange på hell. Jeg har siden midten av juni hatt mine dager på Sjøsamisk Tun i Smørfjord, om ikke alle dagene så flerfoldige dager i fram til i går. Søndag 11. august 2013. Men det er ikke det eneste som har skjedd.

Jeg ble her i vår spurt om å stille til valg i forbindelse med Sametingsvalget 2013 og sa ja da jeg ble spurt av en gammel kollega av med om dette. Jeg vurderte det dit hen at ja, det kunne jo være litt spennende det. Nå står jeg nå på en 13. plass og det er vel små muligheter for at jeg skulle få plass på tinget.

SAMETINGSVALGET 2013Det er forøvrig på lista til Ávjovári valgkrets at jeg har latt meg stille. Árja er et norsk, samisk politisk parti. De ble stiftet i Jergul 24. mai 2008, og partileder er Nils Sverre Eriksen fra Karasjok. Noe av det en kan lese opp partiet på Wikipedia. Jeg står på listen til det som heter Ávjovári valgkrets som dekker kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger i Finnmark. per 1. april 2013 var det 9 575 innbyggere i de tre kommunene til sammen. og dekker et areal på 20 033, 03 km2.

På lista som består av 16 kandidater er det fire av dem som i dag bor i Porsanger. Det er Jan Åge Biti (3. plass), Laila Eliassen (6. plass) , Helen Johannessen (9. plass) og jeg Valerius Hildonen-Nilsen (13. plass) bosatt henholdsvis i Lakselv (3), Indre Billefjord (6 og 9)og Olderfjord (13).

I dag så har jeg siden tidlig i sommer stått for redigeringen av valgstopp på Árja sine sider. Jeg har da berenset tilgang til å redigere sidene, da med utgangspunkt å publisere nyheter og annet som vedrører valgkampen. En oppgave jeg ble tildelt da jeg hadde en viss erfaring og bakgrunn fra slikt arbeide tidligere. Ellers så stilte jeg på valgkampåpning i Lakselv så tidlig som 5. og 6. juli 2013.

Gjorde også et intervju med vår sametingspresident kandidat Laila Susanne Vars som nå ligger på YouTube og på sidene til Árja.

Forøvig kan du lese mer om kandidatene, programmet med mer på Árja sine sider. Her finner du også intervjuvet med Laila Susanne Vars .

Den Norske Standard, er jeg der?

Med tanke på at det var i dette huset jeg ble hjemmefødt en desemberdag i 1951 så kan jeg jo hende at en i utgangspunktet aldri har stilt noe større krav til komfort og egen bolig. Nå skal det jo sies at bildet av dette mitt første hjem i Friarfjord er tatt langt senere enn det året jeg ble født, men såvel størrelse og bygdningsmessige er nok slik det var i 1951 vil jeg tro. Siden den gang har jeg jo bodd utallige steder i dette landet, men det var her det hele startet...

Her er et bilde av barndomshjemmet mitt i Friarfjord, slik det omtrent ser i ut i dag. Bildet er fra en video for par år siden. Hytta har jo endret utseende betrakelig siden den gang min far bygde hytta i siste halvdel av femtitallet og som vi solgte og flytter fra i 1959 da vi flyttet til Ytre Nordmannseth i KOS området i Porsanger. Uansett har jeg vært på stedet flere ganger og drømt om at der kunne jeg tenkt meg å bodd igjen. Hvert fall en periode om sommeren. Det har nå bare blitt med drømmen, akkurat det...

-->
-->

Hvordan er nå egentlig ståa med tanke på det som er Norsk Standard og det som politikerne vektlegger og elles andre som sysler med landets tilstand nå og for framtiden? Jeg opplever i mange tilfeller at jeg ikke er innenfor de rammene i særlig grad, spesielt ikke med tanke på hvor jeg skulle ha vært statistisk sett for å være innenfor rammene av hva som er normalt.

Nå er det vel slik at nå har det jo skjedd mye i forhold til disse normene på de siste femti-seksti årene. Fra mine foreldre var unge og til i dag. Det jeg tenker på i stor grad er dette med når og hvordan en etablerer seg, hvordan bygger en opp det familiære, eller hvilke ønsker og mål ha en med livet?

Det er der jeg lurer på om jeg ikke til dels har falt utenfor disse normene, som har eksister og eksisterer den dag i dag. Det er flere hovet elementer jeg har i tankene? Slik som følgende:

- utdannelse

- karriereutvikling

- egen bil

- egen bolig

- hytte

- båt

- stifte familie

Det er jo her jeg i mange tilfeller ikke finner meg selv, vel plassert eller etablert. For det første så var jo min utdannelse i liten grad velutviklet i mine ungdomsår og jeg tok vel ikke noen fagutdannelse før engang på midten av åttitallet, en utdannelse som begynte å ta form fra og meg 1980.

Når det gjelder karriereutviklingen så har den jo vært veldig variert om den har vært på mange måter målrettet eller knyttet til bestemte områder, valg jeg gjorde tidlig men ut fra et økonomisk ståsted lite fremtidsrettet på det området.

Denne drømmen om egen bli har knapt vært tilstede og jeg var jo godt opp i årene da jeg tok sertifikatet og det er jo bare få år siden jeg skaffet min egen bil. Noe som jo for det store flertall skjer fra en er 18 år og knapt nok det.  

Egen bolig har jeg jo enda til gode å være eier av. Vel par ganger har jeg vært delvis deleier, men da i en utrolig kort periode, på noen få år, og da bare på papiret på en måte. Jeg har aldri hatt som mål å etablere meg med egen bolig.

Når det gjelder fritidsting som hytte og båt som for mange er en viktig del av deres tilværelse, her oppe hytte og snøscooter, det siste erstatter  for mange båten sørpå, så har jeg ingen av delene. Selv om jeg nok har hatt en drøm å kunne ha eiet mitt første ordinære hjem i barndommen, hytta i Friarfjord. Så er det noe som aldri er blitt realisert.

Stifte familie, ja det var jeg vel veldig tidlig ute med å gjøre, eller gjøre et tappert forsøk på, lenge før mine ordinære fettere og kusiner hadde det i tankene, som var på  min alder eller eldre.  Jeg var jo bare  litt over 17 ½ år eller knapt det da jeg tok skrittet ut og gjorde min da forlovede gravid, og ikke fylt  19 år da barnet ble født. Nå giftet jeg jo meg i oktober det året, men ekteskapet varte ikke lenge, høsten 1972 hadde hun flyttet ut og jeg sto uten jobb og knapt nok tak over hodet. Nå skulle det jo bli slik at jeg fram til nå har vært gift og skilt 3 ganger. Er far til et barn til som ble født litt over 12 år senere.

I dag lever jeg igjen som enslig og har ikke etablert med i særlig grad, og har verken eget hus, hytte, båt eller snøscooter. Ja, det meste av det andre har traktet etter eller hatt som et vesentlig og betydelig mål i livet.

Selv om også de har gått igjennom en del mislykkede parforhold har mange av disse – tross alt – en god del materielle verdier i form av det jeg har nevnt. Det har i mange tilfeller klart å karré seg opp igjen eller så har de beholdt noe av de hadde skapt og bygd opp i tidligere forhold. De har litt igjen av ungdommelig etablering. Nå gjelder det jo ikke alle da, men det store flertall. Gjennomsnittet. Det er vel også den malen det offentlige også bygger sine prognoser på, og at jeg og de med meg, faller oftest helt utenfor en slik standard.

Nå er det jo grupper i samfunnet som på mange måter aldri kommer så langt som innenfor disse normene, de har ikke i utgangspunktet de mulighetene ut fra nedsatt funksjonsevne eller på andre måter. De får aldri  muligheten til utdannelse og en yrkeskarriere og heller ikke mye av det andre.  Nå kan en jo si at jeg er nå ikke i den gruppen og derfor ikke lykkes. Det har i stor grad med hva en har gjort av valg i livet. I stor grad bevisst, at en i vesentlig grad ikke har ønsket å gå den karrierestigen av ulike grunner. Har ikke sett det som noe mål.

Det å eie sin egen bolig har aldri vært noe mål for min del, fordi jeg har følt det som et stort problem i det å kunne være fri og uavhengig.

Det jeg nå tenker på, i dag er at en ut fra slike samfunnsmessige målestokker legger en del kriterier til grunn når en skal vurdere en del samfunnsmessige tjenester og tilbud og ikke minst på det økonomiske plan skal se på hva er behovene og hvordan vil det bli for den enkelte. Ikke minst er dette tema med tanke på eldre og da deres økonomiske stilling. En regner i stor grad at en er vel etablert, har eget hus som er nedbetalt og så videre og kan leve godt på sin pensjon fordi gjelden ser stort sett betalt. En har opparbeidet seg en formue og så videre.

Det er disse faktaene jeg ikke får helt til å stemme for min egen del, jeg er ikke der, og har aldri vært der. Vel, med tanke på gjeld så kan en vel si at den er nedbetalt om noen få år. Derimot så er det få verdier jeg sitter på og ingen formue heller i form av fast eiendom og så videre. Så på mange måter føler jeg meg der mange var i 17-20 års alderen var for x-antall år siden. Slik hvert fall storsamfunnet prøver å danne seg et bilde av hvor en står i livssyklusen.

Da med tanke på den materielle siden av livet, så har jeg liksom enda ikke begynt med den prosessen å samle på materielle verdier.